åtteårig meltdown!!

Her går man rundt og er glad og lykkelig fordi barna begynner å bli store og fornuftige og stadig mer selvstendige. Den flotte, men totalt utslitende tiden med trassige treåringer er tilbakelagt. Vi overlevde og har hengt diplomet på veggen. Ikke alltid gjennomført med stil, det må vi innrømme, men vi kom oss gjennom det! To ganger!!

Og så begynner man å sulle seg inn i rosenrøde skyer og tror at åtte og seksåringer er mye enklere å hanskes med. Dette er noe vi kan, dette er vi gode på!! klart det!!

Men BANG!!!! så eksploderer hele middagskosen i en åtteårig raseribølge. Utløst av en eller annen filleting. Slike ting som vi hadde tillatt oss selv å glemme å ta hensyn til, fordi barna er jo blitt så store og fornuftige. Men så har det altså lagt på lur hele tiden, og ventet på en gylden anledning til å gjøre stemningen rundt middagsbordet heller sur.

Først er vi ganske numne, litt forvirret- hva er nå dette?? det likner noe vi har sett før, men hvordan var det vi skulle løse det igjen?? Første spede forsøk slenger bare mer ved på bålet, det neste var visst olje. men litt etter litt finner vi ut av det, og ilden slukkes. Da spiller det kanskje ikke noen rolle at far bruker vann og mor brannslokkingsapparat- begge deler slokker jo brannen- men midt i de stormende følelsene er det vondt at mor og far ikke er enige om metodene!!

Mor ser hvor klok hun har vært som har nektet far flere barn. Uansett hvor glad hun er i barn, og hvor fantastisk den tredje garantert hadde vært!! For vi hadde neppe overlevd enda en treåring!! kanskje overlever vi heller ikke flere åtteårige meltdowns, det gjenstår enda litt etterslukkingsarbeid.

Det er helt klart forskjell på en treåring og en åtteåring, selv om oppførselen i dag var til forveksling lik! Det er jo ganske forventet oppførsel fra en treåring, mens en hadde håpet og trodd bedre om åtteåringen. Derfor blir reaksjonene i ettertid nødvendigvis noe annerledes!! For treåringen venter en kanskje bare på at anfallet skal gå over, og så får barnet komme på fanget, det får kos og klem og det får høre at vi elsker det. kanskje det lures inn en liten moralpreken også, men den er ikke så viktig som å lære at mors og fars kjærlighet alltid er der, også på dumme dager!

Når man er åtte år og har roet seg etter et raseriutbrudd får man kos og klem, man får høre at man er høyt elsket, like høyt som før- men man får også høre at det er uakseptabelt og skuffende. Og etterpå får man ikke se på tv, eller spille data eller leke med venner, men får være på rommet resten av dagen. På rommet kan man leke med absolutt hva man vil, det er til og med lov å le. Men helst skal man bruke litt tid på å tenke over hvorfor og hva og hvorfor ikke igjen og sånn.

Før leggetid skal vi bli skikkelig venner igjen, kose og dulle og le litt sammen. Før det må mor klare å sortere følelsene sine, for nå er det ikke lenger en åtteåring, men en trettiåtteåring som er gjenstand for de sinte og såre følelsene. Hva hun enn gjør med dem, skal hun ikke la dem gå ut over åtteåringen!!

hva hun enn gjør....

Var nå egentlig DET så lurt???

Når man kommer hjem fra jobb en tidlig morgen, og ønskes velkommen av et lite troll med feberblanke øyne og likblekt ansikt, som har brukt natten til å fylle foreldresoverommet med ymse substanser og odører, og nå har enormt behov for trøst og kos- da kan ikke storetrollet annet enn å ta det lille trollet i sine armer og dele ut både kyss, klapp og klem. Men man undrer seg jo litt i det stille...

...

Nå ligger jeg her og vet at svaret på det er: NEI!!!

Unnskyld!

Det er så mye man ønsker å være og gjøre og få til når man er mamma. For tross alt har man jo vært utrolig heldig og vunnet mammalotteriet da man ble tildelt verdens aller fineste baby- hele to ganger!! Klart man er stolt, klart man tar på seg oppgaven med glede, klart man har et mål og en mening med oppdragelsen, klart man vil det aller aller beste for disse små nå og i all evighet!!

Og snart blir det like klart at man ikke får til alt man vil!!

For man er jo bare et troll og ikke noe supermenneske. Så når hverdagen sliter på en er det lett å miste alt dette av syne, og kjøre seg fast og være litt mislykket, sur og trasig. Det er ikke slik det skal være, det var ikke dette jeg ville, det skulle ikke bli sånn!!!

Derfor vil jeg si til gulltrollene mine: Unnskyld!! Dere fortjener bedre enn en sur mamma som kjefter og maser og som ikke hører på alt dere har å fortelle, som ikke klarer å se dere og komme dere i møte og gjøre verden enklere og mer forståelig. Unnskyld at jeg har mine begrensninger, jeg kan prøve å bli bedre og klare mer i morgen enn jeg klarte i dag. Men dette er den mammaen dere fikk tildelt, slik er det bare!!

Og så får jeg lyst til å si: men unnskyld meg!! jeg er ikke utdannet i mammafaget, jeg er ingen profesjonnell med fagbrev, ei heller har jeg et team med manusforfattere i ryggen så jeg får sagt og gjort de rette tingene til rett tid!! Det kan se lett ut på tv, eller når man tar en situasjon ut av sammenhengen og analyserer den til døde. Også jeg kan si hva som er rett og galt da!! men midt i kaoset, søvnmangelen, hverdagsrutiner og ungemas mister jeg ofte oversikten- da gjør jeg ofte stikk i mot egne prinsipper og det jeg i mer gjennomtenkte situasjoner forstår er det riktige.

Men jeg lærer av egne og andres feil, jeg tar meg sammen og jeg begynner på nytt, om og om og om igjen!! Det er en lang læringsprosess og eksamen kommer ikke før småtrolla flytter ut og skal klare seg selv.

I mellomtiden er det vel ikke det beste for hverken trollmor, trollfar eller trollungene at jeg går rundt med dårlig samvittighet for alt jeg ikke fikk til. For dårlig samvittighet blir jeg sur av! Jeg vil heller være glad!

Glad for og glad i! Fornøyd med livet og optimistisk for fremtiden! Jeg vil smile og le litt, himle oppgitt over kaoset mens vi tar en pause for gi hverandre en klem og se en tegnefilm sammen!

Og uansett hvor kranglete og sur mamma er, så elsker jeg dere høyere enn himmelen. Hver dag. Alltid!! men unnskyld om det ikke alltid høres slik ut!

Lykken er...

Lykken er en lat søndagsmorgen...     en varm, bustete barnekropp som kommer krypende under dynen...    små, kalde føtter mot magen...    en femårings hverdagsfilosofi om tiden mellom natt og morgen...   og løftet om en stooor stå-opp-kos!!

En start

Troll kan være så mangt. Noen Troll er rare og søte, og får bli med hjem og sitte på peishyllen. Andre Troll er innmari skumle eller bare teite og ikke til å være i hus med! Jeg er en skikkelig Trollmamma. Jeg er verdens aller beste supre fine mamma og jeg er verdens teiteste at det går an kjefte mamma. Og det må småtrolla bare finne seg i, for sannelig kan de være innmari lik på opphavet mange ganger!!