Her går man rundt og er glad og lykkelig fordi barna begynner å bli store og fornuftige og stadig mer selvstendige. Den flotte, men totalt utslitende tiden med trassige treåringer er tilbakelagt. Vi overlevde og har hengt diplomet på veggen. Ikke alltid gjennomført med stil, det må vi innrømme, men vi kom oss gjennom det! To ganger!!
Og så begynner man å sulle seg inn i rosenrøde skyer og tror at åtte og seksåringer er mye enklere å hanskes med. Dette er noe vi kan, dette er vi gode på!! klart det!!
Men BANG!!!! så eksploderer hele middagskosen i en åtteårig raseribølge. Utløst av en eller annen filleting. Slike ting som vi hadde tillatt oss selv å glemme å ta hensyn til, fordi barna er jo blitt så store og fornuftige. Men så har det altså lagt på lur hele tiden, og ventet på en gylden anledning til å gjøre stemningen rundt middagsbordet heller sur.
Først er vi ganske numne, litt forvirret- hva er nå dette?? det likner noe vi har sett før, men hvordan var det vi skulle løse det igjen?? Første spede forsøk slenger bare mer ved på bålet, det neste var visst olje. men litt etter litt finner vi ut av det, og ilden slukkes. Da spiller det kanskje ikke noen rolle at far bruker vann og mor brannslokkingsapparat- begge deler slokker jo brannen- men midt i de stormende følelsene er det vondt at mor og far ikke er enige om metodene!!
Mor ser hvor klok hun har vært som har nektet far flere barn. Uansett hvor glad hun er i barn, og hvor fantastisk den tredje garantert hadde vært!! For vi hadde neppe overlevd enda en treåring!! kanskje overlever vi heller ikke flere åtteårige meltdowns, det gjenstår enda litt etterslukkingsarbeid.
Det er helt klart forskjell på en treåring og en åtteåring, selv om oppførselen i dag var til forveksling lik! Det er jo ganske forventet oppførsel fra en treåring, mens en hadde håpet og trodd bedre om åtteåringen. Derfor blir reaksjonene i ettertid nødvendigvis noe annerledes!! For treåringen venter en kanskje bare på at anfallet skal gå over, og så får barnet komme på fanget, det får kos og klem og det får høre at vi elsker det. kanskje det lures inn en liten moralpreken også, men den er ikke så viktig som å lære at mors og fars kjærlighet alltid er der, også på dumme dager!
Når man er åtte år og har roet seg etter et raseriutbrudd får man kos og klem, man får høre at man er høyt elsket, like høyt som før- men man får også høre at det er uakseptabelt og skuffende. Og etterpå får man ikke se på tv, eller spille data eller leke med venner, men får være på rommet resten av dagen. På rommet kan man leke med absolutt hva man vil, det er til og med lov å le. Men helst skal man bruke litt tid på å tenke over hvorfor og hva og hvorfor ikke igjen og sånn.
Før leggetid skal vi bli skikkelig venner igjen, kose og dulle og le litt sammen. Før det må mor klare å sortere følelsene sine, for nå er det ikke lenger en åtteåring, men en trettiåtteåring som er gjenstand for de sinte og såre følelsene. Hva hun enn gjør med dem, skal hun ikke la dem gå ut over åtteåringen!!
hva hun enn gjør....
